Norsk språkhistorie

Norsk språkhistorie 1350 til 1800-tallet

Første språket vi finner i Norge var fra rundt 700- og 1150-tallet, perioden vi kaller for eldre norrøn tid. Norrønt språk på den tiden besto av runerekker med 16 tegn og hadde 4 kasus, verbbøyning i person, tall, tid og modus. Ordstillingen var friere enn i moderne norsk. På 1000-tallet kom det latinske alfabet til Norge. Etterpå kom den yngre norrøne periode fra 1150 til 1350. Her ble de første bøkene skrevet ned, og utenlandske ord fra for eksempel tysk og engelsk kom inn i språket. På grunn av dialektforskjeller endret språket seg fram mot mellomnorsk tid. Det norske språket har utviklet seg mye og har blitt det moderne norsk vi har i dag.

1350- til 1500-tallet

Dette er perioden vi kaller for mellomnorsktiden eller nedgangstiden. På grunn av en sterk dansk og svensk påvirkning begynte norsk skriftlig språk å gå i oppløsning. Verbbøyning og kasussystemet ble forenklet, bokstavene som Þ og ð forsvant. Etter hvert ble Norge under dansk kontroll, og danskene tok over administrasjonen av språket i Norge, og dansk ble det offisielle språket i Norge. Bøker som Bibelen ble trykket på dansk.

I den perioden skrev lærde menn bøker om Norges historie og geografi. Den mest kjente forfatteren er fra denne perioden er Absalon Pedersøn Beyer.

1600-tallet

Norge hadde dansk som skriftspråk og derfor skrev norske forfattere på dansk. Prestene begynte å samle inn norske ord og uttrykk, og dannet en spesiell interesse for dialektene.

Petter Dass skrev på dansk med mange innslag av norske ord, et av hans verkt var Nordlands Trompet som beskriver livet i Nordland.

1700-tallet

Religiøse ritualer foregikk på dansk. Etter 1736 måtte alle konfirmere seg, det førte til at opplæringen på skolen skulle være på dansk. Det norske språket begynte å utvikle seg mye, mens dansk påvirket talespråk i de store byene. Forfattere begynte å modernisere dansken og styrket dens posisjon. Muntlig folkediktning foregikk på dialekt, så det ble ikke så påvirket av det danske språket.

Viktige forfattere i denne perioden var Ludvig Holberg som skrev essays, komedier og historiske verk og Johan Herman Wessel som skrev skuespillparodier og humoristiske dikt.

1800-tallet

I 1811 ble det første norske universitetet grunnlagt, Universitetet i Kristiania, som i dag heter Universitet i Oslo. I 1814 ble grunnloven skrevet ned og det førte til en økning av nasjonalfølelse i landet. Det ble startet en språkdebatt i 1830-årene, hvor det var tre mulige løsninger på hvordan norske språket skulle utvikle seg videre. Henrik Wergeland var tilhenger av å fornorske det danske skriftspråket ved å bruke flere norske uttrykksmåter. Johan Welhaven ville beholde det danske skriftspråket, og Peter Munch ville at det skulle dannes et nytt språk som lignet på norrønt med utgangspunkt i de “reneste” norske dialektene, han var i mot å samle dansk og norsk sammen. I den nasjonalromantiske perioden i 1840-årene, begynte samlingen og nedskrivingen av folkedikt. Folkedikterne ble skrevet på dialekt av Asbjørnsen og Moe. I tillegg ble også folkeeventyrene skrevet ned og var preget av norske ord og uttrykksmåter. Etter debatten ble to språk dannet, fornorskning av dansk, og et norsk skriftspråk skapt av Ivar Aasen og som tar utgangspunkt i norske dialekter. Etter hvert fikk navnene “riksmål” og “landsmål”.

Harde konsonanter ble innført i 1892 av Nordahl Rolfsens lesebok, og etter to år ble denne skrivemåten godkjent. I tillegg ble bruk av landsmål i skolen godtatt samme året. Det var skolestyrene som skulle velge hvilket skriftspråk skolekretsen skulle bruke. Før 1900 det var rundt 600 skolekretser som brukte landsmål.