Norsk påbygging skoleåret 2015

Norrønt

Norrønt var et nordisk språk som eksisterte fra rundt år 700 til år 1350. I Norge betegner Norrønt det gamle islandske og norske språk, men på Norrønt og på Islandsk referer det til alle de nordiske språkene på den tiden. Norrønt ble først skrevet med et runealfabet kjent som Futharken, men ble senere også skrevet med latinske bokstaver. Islandsk er det språket i dag som likner mest på Norrønt.

Futharken og det latinske alfabet

Runealfabetet brukt for å skrive ned Norrønt deles inn i to forskjellige alfabeter, den eldre futharken og den yngre futharken. Den eldre futharken hadde 24 tegn og har blitt brukt over store deler av Nord-Europa siden 100-tallet. Den har fått sitt navn fra sine første seks tegn. «th»-en kommer fra thornen (þ) og utales som i det engelske ordet think, og har tegnet θ i IPA.

Den eldre futharken

På 800-tallet, i tidlig norrøn tid, gjennomgikk den eldre futharken mange gradvise endringer og ble kuttet ned til kun 16 tegn, og ble den yngre futharken. Det norrøne språket hadde andre vokaler enn urnordisk og brukte generelt flere lyder. På grunn av dette utviklet det nye alfabetet seg, men istedenfor å få flere tegn kunne noen tegn stå for flere forskjellige lyder. På denne måte skiller den yngre futharken seg veldig fra den eldre på hvordan den ble brukt.

To varianter av den yngre futharken

Fra år 1050 begynte man å ta i bruk latinske bokstaver, og de ble blandet inn med de gamle runene. På 1300-tallet gikk man, i Norge, fullstendig over til å bruke det latinske alfabetet. Thornen, som ikke hadde noe tilsvarende tegn på latin, ble fortsatt brukt, først i sin originalform, men deretter med de anglosaksiske tegnene y og ð. Andre lyder ble dekket av diakritiske kvister og aksenter (ę, è, é).

Forskjeller fra moderne norsk

På Norrønt brukte man de fire kasusene: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Dette er de samme kasusene man finner i moderne tysk, men i moderne norsk skiller vi kun mellom nominativ og akkusativ for pronomen, kalt subjekt- og objekt- form. Jeg, du, han, hun, vi, de er nominativsformer, og deres tilsvarende akkusativformer er meg, deg, ham, henne, oss, dem. Genitiv og dativ brukes hovedsakelig ikke i moderne norsk, men finnes i noen gamle ord og utrykk. For eksempel kommer utrykker «til bords» fra genitiv for bord, mens «dra av gårde» er dativ for gård.

Norrønt sine mange kasus, og mulighet til å bøye verb i både entall, flertall og i henhold til de ulike pronomenene gjorde at rekkefølgen på ord ikke var like vesentlig som på moderne norsk, og mange norrøne setninger kan ha en uvanlig ordrekkefølge i forhold til moderne norsk.