Dialekter
i Norge
Norge er et langstrakt land, og det snakkes mange forskjellige
dialekter i de forskjellige distriktene. Norge er delt inn i to hoveddialektområder,
østnorsk og vestnorsk. Videre er disse delt inn i fire hovedgrupper, trøndersk,
nordnorsk, østlandsk og vestlandsk. I innlandet, hovedsakelig Telemark og
Aust-Agder, snakkes det noe som kalles for innlandsnorsk, men det regnes ikke
som en av de store dialektgruppene, siden det ikke er så mange som snakker det,
og det er ikke så forskjellig fra østlandsk.
Måten vi
nordmenn snakker, er forskjellig på grunn av flere faktorer. Det er mange fjell
som skiller de norske byene, og det spilte en stor faktor for mange år siden,
da det ikke fantes internett eller telefoner. På 1900-tallet gjennomførte
språkforsker Marius Hægstad en kartleggelse, som bekreftet at de i norrønt tid
kunne snakke forskjellig fra gård til gård. Til tross for at vi nå i dag har
god kontakt med de andre landsdelene, og lett kan kommunisere med folk over
hele landet, har vi fortsatt dialekter i Norge.
Nordnorsk
Nordnorsk
snakkes, ikke veldig overraskende, i Nord-Norge. Det som kjennetegner de
nordnorske dialektene, er tonefallet. Tonefallet er varierende, og toneleiet
går gjerne ned mot slutten av setningene. Stort sett bruker de tykk l i
Nord-Norge, og enkelte steder har de apokope. Apokope er når endelsen på
enkelte ord droppes, som for eksempel sier de løp i stedet for løper. Stort
sett bruker de -a og -e endelser, for eksempel i nordlænninga, i stedet for
nordlendinger.
Trøndersk
Trøndersk
snakker de i Trøndelag, som ligger midt i Norge. Det som er typisk for
trøndersk er, jamning, palatalisering, enstavelsesord og apokoper. Jamning er
når vokalen midt i ordet har samme tonefall som vokalen på slutten av ordet.
Palatalisering kalles det når tungen presses opp mot ganen når man snakker,
dette legger man merke til i ord som toill og baill. Trøndere bruker
enstavelsesord som "Æ e i å". Det som kanskje kjennetegner de
trønderske dialektene mest, er retroflekse konsonanter. Det er når tungespissen
peker opp mot ganen, det danner en lyd litt lik sj, som for eksempel i
ordet itj.
Vestlandsk
Du gjettet
det, vestlandsk snakker de på Vestlandet. Siden dette er en såpass langstrakt
landsdel, med mange fjell og fjorder, er det stor variasjon i dialektene. På
Nord-Vestlandet (Molde og omegn), har ord ofte i-endelser, og jo lenger sør du
kommer, desto mer går det over på o- og å-endinger. Den dialekten på Vestlandet
som kanskje skiller seg mest ut, er bergensk. Bergen har i mange år hatt god
kontakt med utlandet, men fjellene rundt byen har skilt den fra resten av
Norge. I Bergen skiller de ikke mellom hannkjønn og hunkjønn. Personlig
pronomen på Vestlandet er hovedsakelig eg, men i Møre og Romsdal sier de
noen steder i, for eksempel i Molde. Noen store kjennetegn på
vestlandsdialekt er skarre-r og bløte konsonanter. De bløte konsonantene henger
litt igjen fra dansk, og det brukes d, b og g, for t, p og
k.
Bilde av
Bergen by.
Østlandsk
På Østlandet
har vi Østerdalen og Gudbrandsdalen. Disse dalene binder på en måte sammen Trøndelag
med Oslo. I dalene snakker de gjerne med e- og i-endelser, for
eksempel huse. Det skilles også mellom fjellbygdene og flatbygdene, i fjellbygdene
bruker de personlig pronomen e(g), mens i flatbygdene brukes personlig
pronomen je(g). På Østlandet brukes det tykk-l, særlig i Østfold, der
snakker man også gjerne med ein-endinger, som i stein og bein,
mens disse ordene lenger sør uttales med en-endelser, sten og ben. Jo
lenger mot Sverige man kommer, desto "lenger inn i munnen" uttales
ordene, filmen lange flate ballær som handler om en gruppe fra
Fredrikstad, er et eksempel på dette.
Det
norske språket har alltid vært i endring, og det er det fortsatt. Jeg tror selv
at vi nordmenn kommer til å holde på dialektene, men at de vil begynne å ligne
mer og mer på hverandre. Det har vært mange faktorer som har spilt en rolle når
det kommer til dialektene. Norge var under Danmark i 400+ år, og vi har vært i
union med Sverige. Nå som TV og internett spiller en så stor rolle i hverdagen,
blir vi mer og mer påvirket av engelsk, men jeg tror vi nordmenn er alt for
stae til å gi slipp på dialektene våre.
