Norsk påbygging skoleåret 2015

Hva er Realismen?

Realismen regnes som den litteraturhistoriske perioden som tredte inn på midten av 1800-tallet, og varte til rundt 1880. Realismen kom som en reaksjon på romantikken. Det er vanlig at en litteraturhistorisk periode kommer som en reaksjon på den forrige perioden. På denne tiden skjedde det store samfunnsendringer, som følge av den pågående industrielle revolusjonen. Det vokste fram en arbeiderklasse, og de lavere samfunnsklassene startet revolusjoner siden de ønsket bedre forhold. Disse endringene i samfunnet presset frem nye tenkemåter og ideer. Den raske industrielle fremgangen vekket optimisme, og naturvitenskapen gjorde fremskritt som førte til at troen på fornuft og menneskets evne til å kontrollere naturen nådde nye høyder. Samtidig ble de gamle autoritetene angrepet, og folket kjempet for stemmerett for kvinner og arbeidere, og den sterke troen på vitenskapen var med på å svekke kirkens posisjon.

Viktige inspirasjonskilder under Realismen

For at en litteraturhistorisk periode skal utforme seg, trenger folk inspirasjon til å skrive tekster. Under realismen var mange forfattere veldig inspirerte av de store samfunnsendringene. Arbeiderklassen utviklet seg, og det var behov for ny politikk. Dette inspirerte til at folk skrev sammfunnskritiske tekster og oppmuntret til en endring. Et eksempel på dette, er den tyske politikeren og filosofen Karl Marx (1818-1883), som I 1848 gav ut Det kommunistiske manifest, i samarbeid med Friedrich Engels. John Stuart Mill (1806-1873) er også et eksempel på en av de store inspirasjonskildene under realismen. Han kjempet for kvinners rettigheter, og gav i 1869 ut boken Om kvinneundertrykkelse, som poengterte hvordan samfunnet kunne tjene på at kvinner hadde de samme rettighetene som menn.

Charles Darwin (1809-1882) gav i 1859 ut den revolusjonerende boken Artenes Opprinnelse, hvor han revolusjonerte med den nye ideen om naturlig utvalg, hvor han dokumenterte hvordan alle arter på jorden hadde blitt til, og utviklet seg. Denne boken vekket sterke reaksjoner, siden den sto i stor kontrast til Bibelens lære.

De nye ideene inspirerte unge forfattere til å skrive på nye måter, ikke bare når det gjaldt innhold, men også språkmessig. Det var viktig for dem å skrive om deres samtid, de søkte ikke til historien, slik de gjorde i romantikken. Det var også viktig at det de skrev var så virkelighetsnært som mulig, så realistisk som mulig. Den britiske forfatteren Charles Dickens (1812-1870) var en av de store forfatterene som skildret hvordan livet var på den tiden. Fortellingene hans handlet ofte om sykdom, fattigdom og sosial skjevhet, handlingen utbredte seg i London, så mange briter kjente seg igjen i litteraturen hans. Charles Dickens skrev verker som fortsatt er populære i dag, som The Adventures of Oliver Twist (1837-1839), og A Christmas Carol (1843).

De fire store

Det er spesielt fire norske forfattere som blir uthevet når det er snakk om Realismen. Disse har blitt kategorisert som de fire store. De fire store er forfattere som kritiserte samfunnet og skrev nytenkende tekster. De forfatterne som vi i dag regner som de fire store er Bjørnstjerne Bjørnson, Aleksander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen.

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

Bjørnson begynte å skrive tidlig i brytningstiden mellom Romantikk og Realisme. Med fortellingen om Synnøve Solbakken (1857), innleder Bjørnson bondefortellingene. I romanen om Synnøve skildret han hvordan bøndene levde på den tiden, det ble skildret temperamentsfulle ungdom, slagsmål og sosiale skiller. Dette sto i sterk kontrast til de idylliske bunadskledde bøndene i nasjonalromantikken. Synnøve Solbakken kan sees på som en slags dannelsesroman, hvor hovedpersonen endrer seg til en bedre og mer moden person i løpet av fortellingen. Skildringene i fortellingen var skrevet på en svært realistisk måte, og den sosiale urettferdigheten på bygda kom tydelig fram. Skrivemåten i bondefortellingene var også ny, det var brukt mange korte setninger, og personene ble skildret gjennom handlinger og replikker, ikke ved bruk av forfatterkommentarer.

Aleksander Kielland (1849-1906)

Aleksander Kielland er en norsk prosaforfatter. Han er en av dem vi lærer om i norskfaget fra ung alder. Han skrev hovedsakelig noveller og romaner, men han skrev også noen få skuespill. Kielland skrev på en lett og ledig måte med vidd, ironi og satire, noe det var få som gjorde på den tiden. Han har skrevet om kjente miljøer som vi kan oppleve hver dag. Han var på venstresiden politisk, og elsket å kritisere det han mente var feil med samfunnet vårt, som for eksempel kvinneundertrykkelse, klasseskiller og sosial nød. Han ble en kritikerrost kritiker av samfunnet. Alexander Kielland er kjent for verk som "Karen", Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.

Jonas Lie (1833-1908)

Jonas Lie er en kjent norsk forfatter som levde under tidsepoken realismen. Han ble ofte kalt for «hjemmets dikter». Han skrev dikt, noveller og romaner. Han har skrevet kjente verk som Lodens og hans hustru, Gaa paa og Kommandørens døtre. I sine romaner satt han ofte problemer under debatt, som for eksempel i Kommandørens døtre, hvor han skrver om kvinnenes stilling i samfunnet. Lie var interessert i å teste ut nye måter å skrive på, og nye temaer å skrive om. For eksempel er Lodens og hans hustru den første sjøromanen og ekteskapsromanen skrevet i norsk litteratur

Henrik Ibsen (1828-1906)

Ibsen var en forfatter og dramatiker. Han satte et sterkt fokus på kvinners rettigheter og ufrihet i samfunnet og i ekteskap. Henrik Ibsen hadde et internasjonalt gjennombrudd med skuespillet Et dukkehjem (1879). I dette skuespillet skriver Ibsen om Nora, som forlater mann og barn, slik at hun kan finne seg selv og bli voksen, siden hun er lei av å bli behandlet som kun et hjelpemiddel for å få mannen til å føle seg bra. Publikum ble sjokkert da han lot Nora gå i slutten, og det ble sendt bud om at han måtte skrive det om, slik at hun vendte hjem, og ikke dro. Dette førte til at han gav ut Gengangere i 1881. Dette stykket handlet også om en kvinne som ville rømme fra ekteskapet, men denne gangen ble hun. Ibsen skildret da hvordan denne kvinnen måtte holde ut med mannens fyll og utroskap.

Realistiske skrivemåter

Det realistiske samtidsdramaet

Det realistiske samtidsdramaet er en betegnelse på skuespillene som ble skrevet på denne tiden. De ga innblikk i virkeligheten og viste hva som var feil med samfunnet, noe som var nyskapende innenfor skuespill på denne tiden. Denne måten å dramatisere på spilte en sentral rolle for utviklingen av det moderne samfunn. Det var nytt at skuespillerne skulle kritisere dagens samfunn, og ta opp samfunnsproblemer på den måten.

Det var ikke bare innholdet som var nytt, formen var også annerledes enn før. Det var en innledning hvor man ble kjent med problemet og hovedpersonene, en hoveddel og en avslutning. I hoveddelen utspiller handlingen seg, da gjerne i en helt alminnelig borgerlig familie, slik at det best mulig gjenspeilet det virkelige liv. Handlingen utspilte seg også over et kort tidsrom, med relativt få personer. I avslutningen blir problemet bringet ut i dagslys og sannheten bringes fram.

Den realistiske roman

Den første moderne romanen i Norge, som ble gitt ut i 1855, var Amtmannens Døttre, skrevet av Camilla Collett. Denne skrivemåten slo virkelig til litt senere, nemlig på 1870-tallet, siden den tid har den realistiske romanen vært den fremste sjangeren innenfor norsk litteratur. Det var mye som var nytt med denne sjangeren, den skulle belyse samfunnsproblemer, og gi leseren et innblikk i hva som var galt med samfunnet. For å gjøre dette så virkelighetstro som mulig, ble det mye bruk av detaljerte skildringer av personer og miljøet.
Noe som også var nytt, var at det var slutt på fortellerkommentarer. Alt ble nå beskrevet gjennom skildringer, handlinger og dialog. I dialogen benyttet forfatterene seg også av virkemidler som dialekt og ufullstendige setninger. Dette gjorde det mulig for forfatteren å gi en viss anelse om personenes bakgrunn. Ved hjelp av kontraster og ironi formidlet forfatterne sin egen holdning til det de skrev om.

Et eksempel på et realistisk drama

Et dukkehjem

Et dukkehjem er et dramateater som ble skrevet av Henrik Ibsen I 1879. Den ble vist for første gang på det kongelige teater i København.

Ett dukkehjem handler om Nora og mannen hennes Torvald Helmer. Nora tar endelig et oppgjør med hvordan hun føler og har blitt behandlet av sin far og sin ektemann gjennom hele livet sitt. Hun forteller hvordan hun har blitt behandlet som en dukke og ikke føler seg som en person lenger. Det er en lang dialog mellom Nora og Torvald hvor Torvald ofte syns hun snakker tull og bare vrir seg unna. Det er dette Nora mener er feil. At hun har ikke noe å si. Mot slutten forlater Nora hjemmet for å finne seg selv.

Stykket ble kjent over store deler av verden, men i mange land ble slutten skrevet om. For eksempel i Tyskland, hvor hovedpersonen Nora blir igjen i hjemmet for å kunne passe på barna. Stykket var veldig aktuelt i datidens samfunn, hvor kvinnene veldig ofte ble objektivisert og ikke hadde mye å si i hjemmet. Det kan derfor sees på som kritikk mot samfunnet, som var veldig typisk for litteraturen på denne tiden.