Realismen

Hva er Realismen?

Realismen regnes som den litteraturhistoriske perioden som tredte inn på midten av 1800-tallet, og varte til rundt 1880. Realismen kom som en reaksjon på romantikken. Det er vanlig at en litteraturhistorisk periode kommer som en reaksjon på den forrige perioden. På denne tiden skjedde det store samfunnsendringer, som følge av den pågående industrielle revolusjonen. Det vokste fram en arbeiderklasse, og de lavere samfunnsklassene startet revolusjoner siden de ønsket bedre forhold. Disse endringene i samfunnet presset frem nye tenkemåter og ideer. Den raske industrielle fremgangen vekket optimisme, og naturvitenskapen gjorde fremskritt som førte til at troen på fornuft og menneskets evne til å kontrollere naturen nådde nye høyder. Samtidig ble de gamle autoritetene angrepet, og folket kjempet for stemmerett for kvinner og arbeidere, og den sterke troen på vitenskapen var med på å svekke kirkens posisjon.

Viktige inspirasjonskilder under Realismen

For at en litteraturhistorisk periode skal utforme seg, trenger folk inspirasjon til å skrive tekster. Under realismen var mange forfattere veldig inspirerte av de store samfunnsendringene. Arbeiderklassen utviklet seg, og det var behov for ny politikk. Dette inspirerte til at folk skrev sammfunnskritiske tekster og oppmuntret til en endring. Et eksempel på dette, er den tyske politikeren og filosofen Karl Marx (1818-1883), som I 1848 gav ut Det kommunistiske manifest, i samarbeid med Friedrich Engels. John Stuart Mill (1806-1873) er også et eksempel på en av de store inspirasjonskildene under realismen. Han kjempet for kvinners rettigheter, og gav i 1869 ut boken Om kvinneundertrykkelse, som poengterte hvordan samfunnet kunne tjene på at kvinner hadde de samme rettighetene som menn.

Charles Darwin (1809-1882) gav i 1859 ut den revolusjonerende boken Artenes Opprinnelse, hvor han revolusjonerte med den nye ideen om naturlig utvalg, hvor han dokumenterte hvordan alle arter på jorden hadde blitt til, og utviklet seg. Denne boken vekket sterke reaksjoner, siden den sto i stor kontrast til Bibelens lære.

De nye ideene inspirerte unge forfattere til å skrive på nye måter, ikke bare når det gjaldt innhold, men også språkmessig. Det var viktig for dem å skrive om deres samtid, de søkte ikke til historien, slik de gjorde i romantikken. Det var også viktig at det de skrev var så virkelighetsnært som mulig, så realistisk som mulig. Den britiske forfatteren Charles Dickens (1812-1870) var en av de store forfatterene som skildret hvordan livet var på den tiden. Fortellingene hans handlet ofte om sykdom, fattigdom og sosial skjevhet, handlingen utbredte seg i London, så mange briter kjente seg igjen i litteraturen hans. Charles Dickens skrev verker som fortsatt er populære i dag, som The Adventures of Oliver Twist (1837-1839), og A Christmas Carol (1843).

De fire store

Det er spesielt fire norske forfattere som blir uthevet når det er snakk om Realismen. Disse har blitt kategorisert som de fire store. De fire store er forfattere som kritiserte samfunnet og skrev nytenkende tekster. De forfatterne som vi i dag regner som de fire store er Bjørnstjerne Bjørnson, Aleksander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen.

 

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)

Bjørnson begynte å skrive tidlig i brytningstiden mellom Romantikk og Realisme. Med fortellingen om Synnøve Solbakken (1857), innleder Bjørnson bondefortellingene. I romanen om Synnøve skildret han hvordan bøndene levde på den tiden, det ble skildret temperamentsfulle ungdom, slagsmål og sosiale skiller. Dette sto i sterk kontrast til de idylliske bunadskledde bøndene i nasjonalromantikken. Synnøve Solbakken kan sees på som en slags dannelsesroman, hvor hovedpersonen endrer seg til en bedre og mer moden person i løpet av fortellingen. Skildringene i fortellingen var skrevet på en svært realistisk måte, og den sosiale urettferdigheten på bygda kom tydelig fram. Skrivemåten i bondefortellingene var også ny, det var brukt mange korte setninger, og personene ble skildret gjennom handlinger og replikker, ikke ved bruk av forfatterkommentarer.

 

Aleksander Kielland (1849-1906)

Aleksander Kielland er en norsk prosaforfatter. Han er en av dem vi lærer om i norskfaget fra ung alder. Han skrev hovedsakelig noveller og romaner, men han skrev også noen få skuespill. Kielland skrev på en lett og ledig måte med vidd, ironi og satire, noe det var få som gjorde på den tiden. Han har skrevet om kjente miljøer som vi kan oppleve hver dag. Han var på venstresiden politisk, og elsket å kritisere det han mente var feil med samfunnet vårt, som for eksempel kvinneundertrykkelse, klasseskiller og sosial nød. Han ble en kritikerrost kritiker av samfunnet. Alexander Kielland er kjent for verk som "Karen", Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.

 

Jonas Lie (1833-1908)

Jonas Lie er en kjent norsk forfatter som levde under tidsepoken realismen. Han ble ofte kalt for «hjemmets dikter». Han skrev dikt, noveller og romaner. Han har skrevet kjente verk som Lodens og hans hustru, Gaa paa og Kommandørens døtre. I sine romaner satt han ofte problemer under debatt, som for eksempel i Kommandørens døtre, hvor han skrver om kvinnenes stilling i samfunnet. Lie var interessert i å teste ut nye måter å skrive på, og nye temaer å skrive om. For eksempel er Lodens og hans hustru den første sjøromanen og ekteskapsromanen skrevet i norsk litteratur

 

Henrik Ibsen (1828-1906)

Ibsen var en forfatter og dramatiker. Han satte et sterkt fokus på kvinners rettigheter og ufrihet i samfunnet og i ekteskap. Henrik Ibsen hadde et internasjonalt gjennombrudd med skuespillet Et dukkehjem (1879). I dette skuespillet skriver Ibsen om Nora, som forlater mann og barn, slik at hun kan finne seg selv og bli voksen, siden hun er lei av å bli behandlet som kun et hjelpemiddel for å få mannen til å føle seg bra. Publikum ble sjokkert da han lot Nora gå i slutten, og det ble sendt bud om at han måtte skrive det om, slik at hun vendte hjem, og ikke dro. Dette førte til at han gav ut Gengangere i 1881. Dette stykket handlet også om en kvinne som ville rømme fra ekteskapet, men denne gangen ble hun. Ibsen skildret da hvordan denne kvinnen måtte holde ut med mannens fyll og utroskap.

Realistiske skrivemåter

Det realistiske samtidsdramaet

Det realistiske samtidsdramaet er en betegnelse på skuespillene som ble skrevet på denne tiden. De ga innblikk i virkeligheten og viste hva som var feil med samfunnet, noe som var nyskapende innenfor skuespill på denne tiden. Denne måten å dramatisere på spilte en sentral rolle for utviklingen av det moderne samfunn. Det var nytt at skuespillerne skulle kritisere dagens samfunn, og ta opp samfunnsproblemer på den måten.

Det var ikke bare innholdet som var nytt, formen var også annerledes enn før. Det var en innledning hvor man ble kjent med problemet og hovedpersonene, en hoveddel og en avslutning. I hoveddelen utspiller handlingen seg, da gjerne i en helt alminnelig borgerlig familie, slik at det best mulig gjenspeilet det virkelige liv. Handlingen utspilte seg også over et kort tidsrom, med relativt få personer. I avslutningen blir problemet bringet ut i dagslys og sannheten bringes fram.

 

Den realistiske roman

Den første moderne romanen i Norge, som ble gitt ut i 1855, var Amtmannens Døttre, skrevet av Camilla Collett. Denne skrivemåten slo virkelig til litt senere, nemlig på 1870-tallet, siden den tid har den realistiske romanen vært den fremste sjangeren innenfor norsk litteratur. Det var mye som var nytt med denne sjangeren, den skulle belyse samfunnsproblemer, og gi leseren et innblikk i hva som var galt med samfunnet. For å gjøre dette så virkelighetstro som mulig, ble det mye bruk av detaljerte skildringer av personer og miljøet.
Noe som også var nytt, var at det var slutt på fortellerkommentarer. Alt ble nå beskrevet gjennom skildringer, handlinger og dialog. I dialogen benyttet forfatterene seg også av virkemidler som dialekt og ufullstendige setninger. Dette gjorde det mulig for forfatteren å gi en viss anelse om personenes bakgrunn. Ved hjelp av kontraster og ironi formidlet forfatterne sin egen holdning til det de skrev om.

 

Et eksempel på et realistisk drama

Et dukkehjem

Et dukkehjem er et dramateater som ble skrevet av Henrik Ibsen I 1879. Den ble vist for første gang på det kongelige teater i København.

Ett dukkehjem handler om Nora og mannen hennes Torvald Helmer. Nora tar endelig et oppgjør med hvordan hun føler og har blitt behandlet av sin far og sin ektemann gjennom hele livet sitt. Hun forteller hvordan hun har blitt behandlet som en dukke og ikke føler seg som en person lenger. Det er en lang dialog mellom Nora og Torvald hvor Torvald ofte syns hun snakker tull og bare vrir seg unna. Det er dette Nora mener er feil. At hun har ikke noe å si. Mot slutten forlater Nora hjemmet for å finne seg selv.

Stykket ble kjent over store deler av verden, men i mange land ble slutten skrevet om. For eksempel i Tyskland, hvor hovedpersonen Nora blir igjen i hjemmet for å kunne passe på barna. Stykket var veldig aktuelt i datidens samfunn, hvor kvinnene veldig ofte ble objektivisert og ikke hadde mye å si i hjemmet. Det kan derfor sees på som kritikk mot samfunnet, som var veldig typisk for litteraturen på denne tiden.

Tidslinje

Kilder med mer informasjon

https://no.wikipedia.org/wiki/De_fire_store, 17.12.2015

https://no.wikipedia.org/wiki/Realisme_%28litteratur%29, 17.12.2015

https://no.wikipedia.org/wiki/Jonas_Lie, 18.01.2016

https://no.wikipedia.org/wiki/Alexander_Kielland, 18.01.2016

Eirik Bjerck Hagen, "Henrik Ibsen", https://snl.no/Henrik_Ibsen, 17.12.2015

Andresen, Ø. m.fl. Signatur 3 Studiebok, 3.utg, Fagbokforlaget, Bergen.

Nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken er Norges svar på den europeiske romantikken, der menneske begynte å interessere seg for nasjonal kultur, og begynte å tenke på hva folket hadde til felles. Denne bevegelsen var en kulturhistorisk periode etter 1800 i Europa. Det startet først i Tyskland og spredte seg til Norge, den tankegangen dominerte her i perioden fra 1830 til 1850. I den perioden prøvde menneske å markere hva var det som var spesielt med lands kultur, natur, språk og historie. Det var en sentral idé i nasjonalromantikken som var at hvert land hadde sin “folkesjel” og den sjelen viste seg i kulturen og tradisjoner til landet.

Grunnen til at nasjonalromantikken tanker hadde en stor innflytelse i Norge var fordi nasjonalfølelsen var sterk etter 1814, det var et stort ønske om å danne en norsk og selvstendig kultur etter at Norge hadde fått sin selvstendighet.

 Brudeferden i Hardanger

Karakteristisk med nasjonalromantikk litteratur:

Innhold

“Folkesjelen” Beskrivelser av lands folkekultur og natur  Nasjonal historie  Fedrelandskjærlighet

Form

Bondefortellinger  Eventyr og sang  Lyrikk

Henrik Wergeland

Henrik Wergeland ble født 7. juni i 1808 i Kristiansand og døde 12. juli i 1845.Han er en Norsk dikter, folkeopplyser, og forkjemper for jødenes sak. Henrik Wergeland var sønnen til Nikolai Wergeland en representant av den grunnlovgivende forsamlingen i 1814. Familien hans flyttet seg til Eidsvoll da han var 9 år gammel og brukte sine minner fra dette stedet i sine verker. I 1819 startet han på katedralskolen i hovedstaten, hvor han studerte teologi. På sine verker brukte han en idealkvinne som han kalte Stella.Stella var basert i alle jentene han ble forelsket i. Hun er sentralskikkelsen i Digte. Første ring.

Hovedverker:

·          “Skabelse n, Mennesket og Messias”

·         For Almuen og for Arbeidsklassen—“Steinbrytervise”, “Nisser og Dverge”.

Eksempler på virkemidler:

Bruke besjeling – trær og blomster levde og, dyr og plater talte.

I diktet “Til min Gyldenlak” skriver han til den lille blomsten som står ved sykesenga.

Johan Sebastian Welhaven

Johan Sebastian Welhaven ble født i Bergen i 1807, men flyttet til Kristiania som student. Han var sønn av en prest og var elev ved Bergens katedralskole før han flyttet til Kristiania for å studere teologi. Welhaven fullførte ikke teologistudiene, men han ble senere professor i filosofi. Welhaven ble medlem av studentpartiet «Danomanene», også kalt «Intelligenspartiet», som ville holde på de kulturelle båndene med Danmark etter unionsoppløsningen. De var enige om at det fortsatt skulle være embetsmennene som skulle styre Norge. Welhaven mente at all kunst skulle være på grundig og gjennomarbeidet form, alt annet som ikke hadde en klar funksjon skulle bort. Han var opptatt av dikt skulle følge et bestemt mønster, komposisjonen var viktig. En av hans mest kjente dikt var «Digtets Aand» som handlet om akkurat dette, at det skulle være visse regler når det gjaldt dikt. I sine senere utgivelser ble Welhaven mer opptatt av folketro, norrøn mytologi og sagn. Welhaven døde i 1873 etter å ha utgitt fem bind.

Kulturstriden

Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven sto for Norges første kulturstrid, der de begge hadde sine egne partier som støttet dem. Striden mellom dem handlet om den nye Norske nasjonen skulle utvikle seg og hvordan diktingen skulle være. Wergeland sitt parti, «patriotene», mente at Norge måtte skape sitt eget språk og sin egen litteratur, løsrive seg fra Danmark. Welhaven sitt parti, «danomanene», mente det motsatte og hadde troen på å holde på det danske skriftspråket. Welhaven mente som tidligere nevnt at diktningen skulle bearbeides nøye og være skrevet i bunden form, men Wergeland mente at dikt skulle skrives i det øyeblikket man fikk inspirasjon og at frie vers var positivt. Det er kanskje derfor Wergeland utga totalt 23 bind, mens Welhaven bare utga 5. Wergeland mente at litteraturen skulle frigjøre menneskene, men Welhaven mente at den skulle forbedre menneskene. Welhaven romantiserte bøndene i lyrikken sin, men Wergeland ville opplyse dem slik at de kunne bli frie.

Kilder og lenker med mer informasjon

Andersen, Ø. m.fl. 2013, Signatur 3 norsk vg3 påbygging/studiekompetanse studiebok, 3. utg. Fagbokforlaget, Bergen.

https://snl.no/Johan_Sebastian_Welhaven

https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalromantikken

https://snl.no/nasjonalromantikk

https://snl.no/Henrik_Wergeland

Opplysningstiden - Tor og Eirik

Opplysningstiden

Som resultatet av barokkens konflikter med mennesket og religion, med litt hjelp fra banebrytende oppdagelser skjedde det en drastisk endring i samfunnet på 1600-tallet. De stadig nye revolusjonerende oppdagelsene skapte en optimisme om at vitenskap og fornuft var den rette veien for å endre verden. Denne bølgen av nytenkning blomstret i Vest-Europa, spesielt i England og Frankrike. Flere berømte filosofer sto i spissen av denne bevegelsen. Disse filosofene blir ofte referert til som opplysningsfilosofene. Noen av opplysningsfilosofene som spesielt skilte seg ut var Voltaire i Frankrike og Jonathan Swift i England. Tankene og ideene som oppsto i samfunnet under opplysningstiden endret samfunnet på utallige måter. Både den amerikanske og den franske revolusjonen var inspirert av opplysningstidens ideologier.

Litteratur

Litteraturen under denne tidsperioden var i stor grad inspirert av opplysningsfilosofene og ideologiene i samfunnet. Innholdet i litteraturen var preget av frihet, fornuft, framskritt, troen på at mennesker kan endre samfunnet, kritisk tenkning og politisk revolusjonerende tanker, mens formen var preget av en struktur, klarhet og orden. Under opplysningstiden ble det en økt kjærlighet for fremmede kulturer, skikker og landskap. Dette gjenspeilet seg også i litteraturen ved blant annet Jonathan Swifts roman Gullivers reiser (1726). Under opplysningstiden ble også satire mer utbredt på grunn av evnen til å subtilt kritisere ømfintlige konflikter i samfunnet . Gjennom denne typen litteratur ble myndigheter og religiøse autoriteter kritisert ved bruk av humor, ironi og overdrivelse. Nå kjempet mange forfattere mot undertrykkelse og religiøs påvirkning i samfunnet. I Gullivers Reise tar Jonathan Swift opp konflikter i samfunnet i de forskjellige samfunnene hovedpersonen Gulliver besøker ved hjelp av satire.

Opplysningsfilosofene

Opplysningsfilosofene hadde en sentral rolle for opphavene til opplysningsideologiene og for mange av hendelsene som tok sted under opplysningstiden. Mange av opplysningsfilosofene forkynnet sine ideer på forskjellige måter, men det var vanlig at opplysningsfilosofene fremmet ideene sine i litterære verk.

Voltaire

Voltaire (1694 - 1778)

Gjennom sitt liv dannet den franske filosofen Voltaire et nokså omfattende forfatterskap. Som forfatter skrev han i mange ulike former, deriblant dikt, noveller og vitenskapelige verker. Mange av Voltaires verker ble stemplet som kontroversielle på grunn av hans kritikk mot de juridiske, religiøse og sosiale forholdene i Frankrike. I hovedsak var verkene til Voltaire preget av troen på at fornuften var den rette veien for å skape en harmonisk og lykkelig verden. Voltaires tanker og ideer hadde stor innflytelse på den franske revolusjonen.

Rousseau (1712 - 1778)

Den franske filosofen og forfatteren; Jean-Jacques Rousseau var også en sentral person innenfor opplysningstiden. Flere av hans verker nådde stor suksess. I hans verk «Discours sur les sciences et les arts» hevdet Rousseau at mennesket av naturen var godt, men ble påvirket av kulturen.

Diderot (1713 - 1784)

Denis Diderot var en fransk filosof og forfatter. I 1751 begynte Diderot å gi ut, sammen med Jean Le Rond d’Alembert en stor ordbok over vitenskap, kunst og håndverk, også kaldt en Encyklopedi. Hans verk blir kaldt for den store franske Encyklopedien og det totale verket besto av 17 bind med totalt 75 000 oppslagsord. Den store franske Encyklopedien viser til selve hjertet av opplysningsfilosofien fordi en vitenskapelig ordbok uten sensur var banebrytende på denne tiden. Encyklopedien strålte av ideene om frihet, likhet, toleranse og trykkefrihet, som var selve grunnlaget for opplysningsfilosofien. Derfor blir den store franske encyklopedien karakterisert som opplysningstidens fyrtårn.  

John Locke

John Locke er en av de store navnene innenfor politisk tenkning. I hans hovedverk «An Essay Concerning Human Understanding» hevdet han at mennesker ikke har noen medfødte ideer. «Ved fødselen er mennesket et uskrevet blad» er et kjent sitat av John Locke. Med dette sitatet mente han at alle mennesker er født like.

Mot slutten av opplysningstiden

På midten av 1800-tallet begynte mange forfattere å føle seg begrenset til å vise til følelser i sine verk på grunn av opplysningstidens rasjonelle syn. De lengtet etter å skrive med lidenskap og på slutten av opplysningstiden vokste det frem en lidenskap for følelser som satte grunnlaget for romantikken.